onsdag 30. september 2009

Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är!

Att min diktning är poesi kan ingen förneka, att det är vers vill jag inte påstå. Jag har försökt bringa vissa motsträviga dikter under en rytm och därvid kommit underfund med att jag besitter ordets och bildens makt endast under full frihet, d.v.s. på rytmens bekostnad. Mina dikter äro att taga som vårdslösa handteckningar. Vad innehållet vidkommer, låter jag min insikt bygga upp vad mitt intellekt i avvaktande hållning åser. Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är.

Edith Södergran: Inledande anmärkning, Septemberlyran 1918

lørdag 15. august 2009

Jonatan kalte meg for kavring.

Det hadde han gjort helt fra jeg var liten, og en gang jeg spurte hvorfor, sa han at det var fordi han var så glad i kavringer, særlig sånne kavringer som jeg. Ja, han var glad i meg, Jonatan, og det var rart. For jeg hadde aldri vært annet enn en nokså stygg og ganske dum og redd fyr med skjeve bein og allting. Jeg spurte Jonatan om åssen det kunne ha seg at han var glad i en stygg og dum fyr som meg med skjeve bein og allting, og da sa han: "Hadde du ikke vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er glad i."

Fra brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren

fredag 13. mars 2009

Jeg begynte å skrive en liste

En drømmeliste. Ønskeliste går det også an å kalle den, men det er bedre med drøm. Aller helst på nynorsk såklart. Den straumen. I går tok jeg en titt på lista og satte ring rundt et av punktene. Det betyr at jeg har oppnådd noe. Landa en draum. Det er en svært god greie å tegne den ringen. Ein draumring, ja visst.

torsdag 15. januar 2009

Når jeg for eksempel går i regnet...

Og gatene er tomme – og det lyser bare litt fra vinduene jeg passerer.
Da, når jeg går der i regnet – muligens med en paraply, men mest sannsynlig uten – da hender det at jeg får lyst på selskap.
Men ikke selskap i den forstand at jeg ønsker en ved siden av meg. En som går tur med meg i regnet, en jeg kan snakke med om alt – løst og fast og så videre..
Nei, ikke den type selskap. Jeg vil gjerne rope på selskapet først. Tilkalle. Kanskje må jeg sette på musikk, eller kaste en stein på et vindu? Få noen ut i regnet.
Så vi kan henge der sammen, helst danse, – som i en film fra en storby i utlandet på 80 tallet. Og jeg vil ikke bruke så mye tid på å forklare hva det er som skal skje.
Når de jeg kaller på kommer, skal det bare ligge i kortene. Og vi skal sette igang uten å stille spørsmålstegn. Det skal gå av seg selv.
Og det er ikke noe å være flau over.

Stillheten efterpå - Rolf Jacobsen

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
-
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.