Når jeg for eksempel går i regnet...

Og gatene er tomme – og det lyser bare litt fra vinduene jeg passerer.
Da, når jeg går der i regnet – muligens med en paraply, men mest sannsynlig uten – da hender det at jeg får lyst på selskap.
Men ikke selskap i den forstand at jeg ønsker en ved siden av meg. En som går tur med meg i regnet, en jeg kan snakke med om alt – løst og fast og så videre..
Nei, ikke den type selskap. Jeg vil gjerne rope på selskapet først. Tilkalle. Kanskje må jeg sette på musikk, eller kaste en stein på et vindu? Få noen ut i regnet.
Så vi kan henge der sammen, helst danse, – som i en film fra en storby i utlandet på 80 tallet. Og jeg vil ikke bruke så mye tid på å forklare hva det er som skal skje.
Når de jeg kaller på kommer, skal det bare ligge i kortene. Og vi skal sette igang uten å stille spørsmålstegn. Det skal gå av seg selv.
Og det er ikke noe å være flau over.

Stillheten efterpå - Rolf Jacobsen

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
-
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.