Og gatene er tomme – og det lyser bare litt fra vinduene jeg passerer.
Da, når jeg går der i regnet – muligens med en paraply, men mest sannsynlig uten – da hender det at jeg får lyst på selskap.
Men ikke selskap i den forstand at jeg ønsker en ved siden av meg. En som går tur med meg i regnet, en jeg kan snakke med om alt – løst og fast og så videre..
Nei, ikke den type selskap. Jeg vil gjerne rope på selskapet først. Tilkalle. Kanskje må jeg sette på musikk, eller kaste en stein på et vindu? Få noen ut i regnet.
Så vi kan henge der sammen, helst danse, – som i en film fra en storby i utlandet på 80 tallet. Og jeg vil ikke bruke så mye tid på å forklare hva det er som skal skje.
Når de jeg kaller på kommer, skal det bare ligge i kortene. Og vi skal sette igang uten å stille spørsmålstegn. Det skal gå av seg selv.
Og det er ikke noe å være flau over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar