Lyft pennan från ditt hjärta

1998. Et kollektiv fem etasjer over Markeveien, Bergen by. P3 og en av disse regntunge dagene der du ikke forventer annet enn alminnelighet. Automatikk.

Inntil..
Ja, for jeg husker det fortsatt, husker hvordan jeg blei stående akkurat da, idet den umiskjennelige opptakten satte meg på plass.

Tjejerna är borta

jag är oinspirerad…

På plass der altså, stående rett opp og ned, med større øyne og en plutselig, nødvendig trang etter å høre hva det der var for no. Å ikke måtte gå glipp av programlederens info.

Seinere samme dag, lenger nedi gata, står jeg med det lille flatbrødcoveret i hånda. Tolv svenske øyne, seks skjortekledde skånske luringer som ser på meg, og jeg skjønner det vel ikke da. Ikke allerede da, hva som er satt i gang. Egentlig skjønner jeg det kanskje ikke ennå, selv om jeg riktignok – åtte konserter og en haug plater senere – skjønner en hel del mer.

Det blir vår i 98, det regner ikke lenger og det er nå det skal skje. Virkelighetsforsøket. I levende live på Hulen skal jeg og de andre sjekke ut om det liksom er noe, sånn på ordentlig. For hva kan jeg vel egentlig forvente? Bra låter, ja vel. Men på scenen?

Vel.

Jeg står bomfast på de grå skoa. Så hopper jeg på de grå skoa. Så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg i de grå skoa. Lille, svette, fullstappa Hulen, men likevel; kun de der framme, og de er ikke langt unna. Verken Johnny eller Conny, de to Matsene eller Jonas. Men til tross for at jeg prøver å yte dem rettferdighet alle sammen, følge med på hver og en, konsentrere blikket fra den enes arbeid til den andres, er det nærmest umulig. Og det har ingenting å gjøre med at bandet ikke er fabelaktig eller severdig, for det er de. Det er bare det at han står der. Thomas. Thomas Öberg som svinger mikrofonledningen, som uler i ropert, som setter seg midt iblant oss på en stol. Rock-Thomas som synger og prater, balanserer, vrikker, roper, og som plutselig henger over røret i taket. Henger i sin bare overkropp, ser ned på hver og en av oss, og med ett er det stille. DØNN stille. Og det er vel da jeg og skoa står mer planta enn noen gang.

jag gömmer mig i vinden
som kysser dig på munnen
din blinda fläck
nu är den försvunnen

De grå skoa, som jeg aldri vil kaste etterpå. De som skal bli med rundt på flyttelass i flere år. Ikke til bruk, men bare fordi det er de grå skoa, fordi de vet. Vet det som kroppen vet, det som du ikke har sjans til å forklare.

Som alle de gangene etter konserter når adjektivene hagler, og alle er enige om at det var en bra en og alt det der, men likevel. Litt Mykle, Rød rubin-aktig, en svær, men ensom kjærlighet, samme hvor mye en klarer å sette ord på og dele opplevelsene. Og det er vel kanskje nettopp det som er med på å gjøre det så evigvarende. Det at det viktigste vet du innerst inne og aleine. Alltid.

Men, som kanskje alle store kjærligheter fører med seg, også denne redselen for å bli skuffa før et møte, for at det skal ha skjedd noe, at de har gått lei eller mista grepet. At det denne gangen blir helt annerledes. Desto sterkere bekreftelse hver gang frykten avkreftes. Når de røsker tak, løfter opp, setter på plass. Kjærlighet, helt enkelt.

Bob Hund sover aldrig

Det kan virke som om Bob Hund, siden starten i 1991, har vært tro mot slik de introduserte seg den gang: ”vi spelar musik för att vardagen inte räcker till".

Ikke bare spiller de ut fra dette, de har også skapt et univers som representerer nettopp det. Det er fristende å trekke en linje til et helt annet felt, litteraturvitenskapen og dens begynnelse; Victor Skjlovksij og de russiske formalistene som formulerte tanker om underliggjøring. Om hvordan den gode litteraturen er en motpart til hverdagsspråket. Hvordan den, ved hjelp av underliggjøringsgrep kan få oss til å se på nytt, dra oss vekk fra det automatiserende språket, få oss til å sanse som om det var for første gang. Fordi det – slik Skjlovksij så spenstig formulerte det i 1916 -  handler om å ikke være levende død.

Bob Hund driver med det der, underliggjøring. Fordi de aldri slår seg til ro, aldri tar noe for gitt. Gir oss ikke linjer vi har hørt før. 

du har förändrat mina öron
jag längtar efter oljud!
rundgång, gräslök, fågelsång

Dette greiene her begynte jeg å skrive på i fjor en gang. Fordi jeg digga så voldsomt akkurat den dagen. Klistra meg inntil maleriet av hunden og digga. Men så skreiv jeg ikke ferdig, som jeg så ofte gjør, ikke gjør. Finner ikke en avslutning, begynner på noe annet isteden.

Jeg sier som Thomas etter første sang på konserten sist gang: Hade jag hatt nånting smart att säga, hade jag sagt det nu! 

Hør på den her isteden, og ikke glem å legge merke til innpusten. Kjærlighet.