Jeg har vært i Lofoten. Og ved
siden av at det har vært en fantastisk tur i seg selv - med kontinuerlig lukt av
sjø og tørrfisk, inni dager som lager seg selv, dager med mat, kalde bad, søvn
og føtter som beveger seg på fjell og strand og svaberg – har det også vært en
tur i stillhet. Men en annen stillhet vel å merke. For det har ikke vært en tur
uten lyd, på ingen måte. Til tider mye lyd. Leven, skratt, innimellom rop. Men
likevel; tom for STØY. Og da mener jeg altså støy av den typen jeg påtvinger
meg selv, som om jeg ikke vet mitt eget beste. I Lofoten har jeg latt internett
seile sin egen sjø. Og det har gjort ett eller
annet med meg, med tempoet i skolten, kroppen.
For det er for mye støy. Det er
støy og jeg skaper det selv, der jeg altfor ofte står eller sitter og klikker
meg mellom facebook og twitter og gmail, det er støy og jeg glemmer at
omgivelsene ofte legger opp til noe annet. Ikke bare i Lofoten.
Men internett er en haug, og det
gjelder kanskje å finne ut hva som er vevens søvn og mat og kalde bad. For når jeg etter
flere dager uten kontakt med den verdenen, kryper inn igjen, blir jeg så glad
når dette er noe av det første jeg ser:
Ja, og så dette da. Mannen som
introduserte meg for The Smiths i et kollektiv i Magnus Barfotsgate i Bergen. Verdt å lytte til:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar