RUIS ROM: Å gjøre verden større

Sikkerhetsvakten på flyplassen så nesten skummel ut der han stod og ventet på at vi skulle passere. Mørkt skjegg, alvorlig mine og med armene i kors. Men som da vi nærmet oss, åpnet både ansikt og armer og ønsket oss velkommen.

Varme øyne og ansikter som løser seg opp i smil. Overalt hvor jeg møtte folk, møtte jeg også det; åpne, varme blikk, klemmer og håndtrykk av tilstedeværelse.

Jeg har tenkt mye på akkurat det.

Etter en uke i Libanon (som jeg i ettertid ikke skjønner bare kan ha vært én uke), hadde jeg vanskelig for å sortere alt sammen. Spesielt inntrykkene fra flyktningeleirene. Men i mylderet av tanker, var det i hvert fall noe som var klart, noe som stod tydelig fram: En grunnstemning av åpenhet. En varm tone. Følelsen av å bli ivaretatt og ønsket velkommen.

Det begynner å bli noen måneder siden mars, da jeg dro til Libanon med 5 andre lærere fra Jessheim videregående skole. Skolen har flere prosjekter i landet, og tidligere har både lærere og elever reist dit. Men fordi situasjonen i landet er ustabil, frarådet UD oss å ha med elever denne gangen. Målet med reisen var å dokumentere arbeidet som gjøres, holde workshops og tilrettelegge for videre samarbeid. Operasjon dagsverk (OD) på Jessheim vgs har over en lengre periode samlet inn midler til prosjektene i Libanon. Disse går til å støtte handicap-senteret i flyktningeleiren Rashedie, Marouf Saad Foundation som driver skole for fattige libanesiske, palestinske og syriske barn i Saida, vennskapsskolen i Shohor, og ikke minst Beit Atfal Assomoud-sentrene (BAS) i flyktningeleirene Shatila og Rashedie. Beit Atfal Assomoud – som betyr ”De stolte barns hus” – er senter med fokus på undervisning, helse og å øke livskvalitet generelt. Dette siste henger nøye sammen med kultur-aktivitetene deres, og er noen av de tiltakene som Jessheim vgs er særlig involvert i. Under besøket i mars hadde vi blant annet workshops i teater og musikk på BAS-senteret i Rashedie. Jeg hadde ansvar for teater-biten, og opplevde en økt med 5-åringer som jeg aldri vil glemme. Disse 5-åringene var 12 stykker av 300 mennesker som besøker BAS-senteret der hver dag. Vi snakka med flere unge som blir motivert for skole og studier nettopp fordi de opplever mestring gjennom kulturelle aktiviteter på senteret. Utdanning kan være en vei ut av fattigdom. Liksom håpet om et fritt Palestina fortsatt er der, håper de unge også på muligheten for forandring gjennom utdanning og tviholder for eksempel på drømmen om å bli ”doctor”. Det var mange vi snakka med som svarte at de ville bli akkurat det, med begrunnelsen ”å kunne hjelpe andre”. Men palestinere har et vanskelig utgangspunkt. Velutdannede palestinere er utestengt fra det legale libanesiske arbeidsmarkedet. Palestinere har heller ikke lov til å eie eiendom. De har ingen politiske eller sosiale rettigheter.

Når det diskuteres om Norge skal ta imot 5 eller 10.000 flyktninger, har jeg tenkt på Libanon. Som – selv om landet er på størrelse med Rogaland fylke og med overbefolkete flyktningeleire – har tatt imot 1,2 millioner syrere. Som åpner opp, selv når landet nærmest brekker nakken.

Flyktningeleiren Shatila

Det elektriske anlegget utenfor BAS-senteret i Shatila

Take time

Jeg har tenkt mye på Libanon siden turen. Fordi jeg husker lukten av de trange kloakksmugene i flyktningeleirene. Fordi jeg husker den gjennomgående astma-hostingen, den fuktige kulda selv når det er varmt utenfor de høye murbygningene (det bygges i høyden, sola slipper ikke til). Fordi jeg husker flokene av elektriske ledninger som du hele tiden må dukke under. De som forårsaker flere dødsfall i året.

Men kanskje aller mest har jeg tenkt på Libanon fordi jeg har spart på alle de åpne, smilende, inviterende ansiktene. 5-åringene, taxi-sjåførene, videregående-elevene, butikk-mannen, de gamle damene, servitørene, alle barna i flyktningleirene. Jeg har tenkt på alle folka som ga. Selv om smil og åpent blikk var det eneste de kunne gi, så gjorde de i hvert fall det. Og jeg har tenkt på det som står på plakaten som Jamilé Shehadé, lederen på BAS-senteret i Shatila har hengt opp på veggen: ”Take time to GIVE. It is too short a day to be selfish”.

Og så tenker jeg på noen jeg har kjent siden jeg var liten. Og som, nettopp fordi de har vært og er noen av de mest åpne, rause og smilende menneskene jeg kjenner, ga meg gode assosiasjoner til Libanon lenge før jeg var i nærheten av landet. Lenge før jeg begynte å følge med på nyhetene. Den palestinske familien El-Safadi som jeg var så heldig å få vokse opp i nærheten av. Som vi ble invitert til, og som kom hjem til oss. Som gjorde verdenen min større. Og som representerer og bekrefter den opplevelsen jeg fikk av å møte menneskene i Libanon: Åpenhet. Varme. Evnen til å sette andre foran seg selv.

I Dagsavisen i dag står det igjen om den vanvittige situasjonen i Syria, om millionene av flyktninger. Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, mener at støtten til Syrias naboland må økes betydelig for å sikre at de kan holde grensene åpne og tilby tilstrekkelig levekår til de flyktningene som allerede er der. Han sier også at ”i tillegg til mer nødhjelp og støtte til nabolandene, må land utenfor regionen ta imot et større antall flyktninger.”

Ja!

Jeg leser avisa i hagen utenfor huset der jeg vokste opp. Like ved skråninga der det stod et stort morelltre før. Der Marco og jeg, den første sommeren hans i Kragerø, klatra og gomla og lo. Kommuniserte med tegn og ansiktsuttrykk. Marco. Alltid smilende, alltid med det åpne blikket som lot meg inn. Jeg har ofte lurt på hvordan oppveksten min hadde vært uten det møtet. Med han og resten av El-Safadi-familien. Garantert en hel del fattigere. Og verdenen min, ganske mye mindre.