Kjærlighet i mesterskapets tid

- Sjekk da! Hiawatha dribler!

- Higuita! Shit, han er gæern!

- Ja, roper jeg! - Han er gæern!

- Gæern og best, roper søstera mi. Higuita er SÅ gæern og best!

Et øyeblikk av hybris, av kokko glede før det er over.  

Colombia var laget mitt under VM i 1990. Laget mitt, lenge før mesterskapet begynte. Ikke fordi de endelig var med i VM igjen, for første gang siden 1962, hva visste vel jeg om det. Heller ikke fordi de hadde den kuleste keeperen, selv om det jo var grunn god nok. Colombia var laget mitt fordi det var landet til broren min. Han som jeg ennå ikke hadde møtt, men som i juni 1990, mens VM var i emning, bare var dager unna å komme til oss.

Jeg var 11 år, og det var den beste sommeren. Alt jeg dreiv med var fylt av noe viktig. Først i ventetida, og så når broren min endelig kom. Når 2-åringen kom susende inn i livene våre og verden blei ny. Bildet av han i den lille shortsen, stabbende over gressplenen med utstrakte armer. Mot meg. Mot oss. Den beste sommeren, uten tvil. Jeg hang med broren min hele tida, og bakteppet var ball: ute på gressplenen, nede på grusbanen, og så VM-kampene da, som rulla og gikk på skjermen.

Kanskje er det også noe av grunnen til at VM for meg er der oppe, langt oppe på lista over gode ting. Hadde jeg ikke vokst opp med mesterskap som en selvfølgelighet, og hadde jeg ikke interessert meg for sporten, hadde det nok vært annerledes. Men lell. VM er også knytta til et minne av den første sommeren med broren min. VM er blitt feelinga av forventning, av bekymringsløse dager, og av noe betryggende tilbakevendende. Hvert fjerde år kommer den tida der jeg dykker inn, sitter med beina oppi stolen, blir oppslukt, er i noe som bare er bra. Tross tap og lag som skuffer, jeg mener det; det er nesten bare bra! Ikke minst er VM noe som benker oss sammen og gjør oss konsentrerte. Tilstede, på ordentlig – sammen. Diggbart. Etterlengta.  

Nå har jeg skaffa meg en app som teller ned dagene. Jeg vet ikke om den er noe bra når det kommer til stykket, når det hele er i gang, men det er en fryd å se den tikke og gå. En app viet forventningen. I skrivende stund (når jeg egentlig burde skrive en eksamen): 16 dager, 20 timer, 7 minutter og 19 sekunder igjen!

Det er gått 28 år siden VM i 1990, siden Colombia og Higuita røyk ut i åttendedelsfinalen mot Kamerun. Siden den gang har det vært andre som har vært ”laget mitt” i mesterskapa. Men i år er det igjen Colombia. Som 11-åringen i meg ville sagt; selvfølgelig! Hvem ellers? For i år er det spesielt, i år skal vi skal se de fleste VM-kampene på skjermer i Colombia. Jeg gleder meg veldig til turen i seg selv, jøss ja, men jeg skal ærlig innrømme, at jeg tenker mye på det mesterskapet. Hvor vi kommer til å se kampene, stemninga som venter oss. I ventetida lader jeg opp med sånt som dette: